Innlegg av Otto Prytz ved Nordisk punktskriftmøte 2013
Fra layout-messig synspunkt er det to hovedforskjeller mellom punktskrift på papir og elektronisk punktskrift:
1. Punktskrift på papir er todimensjonal, og leseren kan, ved å orientere seg på en side, få et inntrykk av hvordan teksten er strukturert. Med dagens teknologi vises elektronisk punktskrift endimensjonalt. Et stort punktskriftdisplay omfatter bare én linje, og et lite display bare en del av en linje. Dette gjør at man ikke lett kan undersøke hvordan en linje er plassert i forhold til omgivende linjer.
2. Hvordan punktskrift skal stilles opp på papir, bestemmes av den som produserer punktskriften. Den som produserer elektronisk punktskrift, har ikke full kontroll med hvordan produktet framstår på leserens display. Produsenten kan f.eks. markere nytt avsnitt med innrykk, og produsenten kan stille opp en liste med poster der første linje i hver post begynner fra marg, mens overskytende linjer er innrykket. Men produsenten har ingen garanti for at disse virkemidlene vises på leserens display. Det kan nemlig være innstilt til ikke å vise innrykk i venstre marg.
Dette betyr at man i elektronisk punktskrift ikke kan bruke «spatielle» virkemidler – ikke engang på den linjen displayet viser. Naturligvis kan produsenten instruere leseren om hvordan displayet skal innstilles, hvilken punkttabell som skal være aktiv osv, og håpe at leseren følger instruksene, men produsenten har ingen garanti for at produktet når leseren i den form produsenten ønsker.
Alt som i visuell skrift markeres med ulike farger, skrifttyper og skriftstørrelser, og som i punktskrift på papir til dels kan markeres ved hjelp av åpne linjer, avstand til venstre marg o.l., må i elektronisk punktskrift markeres ved symboler, hvis man vil være noenlunde sikker på at denne informasjonen blir formidlet til leseren. Dagens skjermlesere, JAWS, Window-Eyes, Supernova, har tatt i bruk slike symbolmarkeringer i statusfeltene på displayene. Når man leser på Internett, kan man bli informert om overskrifter, lenker, lister, tabeller, rammer, redigeringsbokser osv. Leserne har altså hatt mulighet for å venne seg til prinsippet.
Verken visuell skrift på papir eller elektroniske tekster som er produsert for seende, er forutsigbare når det gjelder hvilke virkemidler som tas i bruk til hva. Riktignok har det vært gjort forsøk med standardisering i form av «oppmarkeringsspråk» (mark-up languages) av typen SGML og HTML, men man kan ikke stole på at én og samme markering alltid står for det samme. Derfor må den som produserer tekster beregnet på å leses som elektronisk punktskrift, først undersøke hvilke virkemidler som brukes i originalen og hva de brukes til, deretter velge egnede symboler, og så – ikke minst viktig – gi opplysning om hvilke symboler som brukes i hvilken betydning.
Andre ganger må produsenten velge egne symboler. Et eksempel kan være overskrifter. En bok kan ha overskrifter på flere nivåer. Hvor mange nivåer, og hvordan overskriften på hvert nivå ser ut, kan variere fra bok til bok. I elektroniske lærebøker som produseres ved det som nå heter Statped i Oslo, brukes xxx som generelt symbol for overskrift, og deretter følger et tall som sier hvilket nivå overskriften har. Det er opp til produsenten å avgjøre hvilken type overskrift det er naturlig å markere med hvilket tall.
Symbolet xxx er velegnet som overskriftsmarkør, bl.a. fordi det ikke er sannsynlig at tre x’er etter hverandre forekommer i den løpende teksten. Når man velger symboler, må man passe på å unngå å velge tegn eller tegnkombinasjoner som kan tenkes å forekomme i den løpende teksten. Her kan løsninger som er blitt vanlige pga. tekstbehandlingsprogrammer, vise seg uegnet. I Microsoft Word kan man sette asterisk (stjerne) foran og etter det man vil at programmet skal autoformatere til kursiv skrift. Mange bruker asterisk som uthevingssymbol også når de skriver e-postmeldinger i ren tekst. Det kan derfor virke nærliggende å bruke asterisk som kursivmarkering også i elektronisk punktskrift. Men ved nærmere ettertanke er dette symbolet uhensiktsmessig. For det første er asterisk en vanlig måte å henvise til fotnoter på. For det andre har asterisk en spesiell betydning i faglitteratur som gjelder språk. I språkvitenskap settes asterisk foran former som ikke er belagt, og i mer generelle språkbøker angir asterisk at en setning er ugrammatikalsk. Man må altså velge symboler som ikke kolliderer med noe som i teksten kan forekomme med en annen betydning. Ved valg av symbol står minst to strategier til disposisjon. Den ene er å bruke et av de mange symbolene som inngår i standard-tegnsettet, og som leseren følgelig bør være kjent med: mindre-enn, større-enn, backslash, vertikal strek, firkant, tilde, … Den andre er å velge et symbol som ligner tilsvarende markering i 6-punkts punktskrift. I alle fall bør man så vidt mulig velge symboler som naturlig kan assosieres med sin betydning.
Man kan imidlertid ikke regne med å finne egnede symboler for alt som trenger markering. Det mest høyfrekvente, overskrifter, lister o.l., bør markeres med symboler som opptar én eller noen få celler, mens mindre høyfrekvente fenomener, rammer, figurer o.l., må markeres med «merkelapper» i form av ord. I engelsk punktskrift er det vanlig å sette slike merkelapper mellom symboler for «Transcriber’s note». Ved Statped i Oslo brukes to klammeparenteser {{…}} til innramming av slike merkelapper.
Det er ikke alltid tilstrekkelig å bruke symboler og merkelapper. Av og til må man gjøre større tilrettelegginger. Siden elektronisk punktskrift er endimensjonal, er tabeller vanskelige å orientere seg i med et punktskriftdisplay. Den vanligste måten skjermlesere viser tabeller på, er at hver celle står på én linje, og at cellene står under hverandre (man må bruke pil ned). Tomme celler blir da ikke vist. Med dette oppsettet mister leseren lett oversikten. Man har også tilgang til en «tabellmodus», der man kan pile vannrett og loddrett for å orientere seg. Dette krever ikke bare tid, det krever også at leseren har et hode som er i stand til å sette de leste fragmentene sammen til et hele. Også i punktskrift på papir kan det være vanskelig å plassere alle kolonnene i en tabell på én linje. Et alternativt oppsett, som bl.a. er beskrevet i Svensk Punktskrift: Redigering och avskrivning, er «trappetrinnstabellen»: hver celle står på én linje, men kolonne 1 står fra marg, kolonne 2 2 inn, kolonne 3 4 inn osv. Denne modellen er ikke pålitelig i elektronisk punktskrift fordi vi ikke har garanti for at innrykk vises på leserens display. En måte å løse problemet på, er å markere kolonnens nummer med tall. Men det kan være vel så effektivt å gjøre tabellen om til en liste. Det krever mer arbeid av produsenten, men resultatet blir antakelig mer oversiktlig for leseren.
Mange elektroniske publikasjoner inneholder grafikk, diagrammer, bilder og annet som med dagens teknologi ikke kommer fram på et punktskriftdisplay. I den grad slike illustrasjoner er relevante for å forstå innholdet i teksten, må den som tilrettelegger teksten for elektronisk punktskrift, beskrive dem med ord. Ofte er det tilstrekkelig, men det fins tilfeller der illustrasjonene er så «spatielle» at de bør vises todimensjonalt. Da bør man supplere den elektroniske teksten med et «relieff-tillegg» på papir.
På 1970-tallet hadde den norske gruppen Tramteatret en satirisk sang med tittelen «Det enkleste er pistol». For min del har jeg gjort det til et mantra å si «Det enkleste er papir!» Men da går jeg bort fra temaet for dette innlegget, så jeg slutter her. Takk for oppmerksomheten!